I dag er det mange av gårdeierne som ikke driver jorda selv, men har leid bort jorda.
Man kan klikke på markørene for hver enkelt gård i hovedkartet for å se mer om eierforhold.
Annen næringsvirksomhet
På 1800-tallet blomstret det opp sager, høvlerier og trevarefabrikker av mange slag i Lommedalen. De utnyttet kraft fra mange små fossefall i Lomma. Mange steder var elva blitt demmet opp, slik at man kunne regulere vannføringen og få større fallhøyde på vannet. Noen av aktivitetene (blant annet dampsager) ble også drevet med damp man fikk ved å fyre med ved og varme opp vann.
Fabrikkene produserte byggematerialer, kasser, møbler, husholdningsgjenstander og fritidsartikler som kjelker, ski og staver. Dessuten lagde de inventar til hyttebebyggelsen som kom etter år 1900. I 1934 var det ca. 150 hytter som sognet til dalen. Det var også et marked for trevarer også utenom bygda.
Bøndene viste stor kreativitet på denne tiden.
Det sies at Lommedalen var et "Sunnmøre" i miniformat.
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å utnytte fossekraften fra Lomma til å lage elektrisk strøm, som kunne drive sagene og som ga lys. Først ute var Harald Løvenskiold som i 1893 startet en "lysmaskin" på Bærums Verk og fikk lys i støperi og verksted.
Hvis vi starter innerst i dalen og følger Lomma nedover kommer vi til følgende større virksomheter (som alle nå er nedlagt): Guribysaga, Åmotsaga, Johnsrudsaga og Johnsrud kasse- og trevarefabrikk, Lommedalen Trævarefabrikk, Bærums Verk saga, Bærums Verks Mølle, saga ved Vigfoss og Fossli skaftefabrikk (som lå ved en sideelv til Lomma). Sagene fikk etter hvert også høvleri. Navnene har endret seg noe gjennom tidene.
I tillegg til de nevnte virksomheten var det fra langt tilbake i tid og frem til nyere tid mange mindre, sager, møller, smier og snekkerverksteder. Eksempler er Smed Hans Hansen, Tangen Smie og Mekanisk Verksted og Bekke Smie og Mekanisk Verksted.
Flere steder i dalen var det i en periode pelsdyrfarmer. Eksempler er Krokskogen Pelsdyrfarm ved Rognlia, Åkerløkka Pelsdyrgård, Fearnley Gills Pelsdyrgård og pelsdyrfarmen på Nedre Jonsrud.
Gamle yrker som Hjulmaker og skomaker var en selvfølge å ha. Eksempler er Skomakrene Karl Magnussen, Trygve Asplund og Torvald Hansen Bjerke og Hjulmaker Ludvik Larsen.
En spesielt viktig næringsvei i Lommedalen var kullbrenning for Jernverket. For mange betydde dette, og annet arbeid for Verket, mye for økonomien, og det var en fast inntektskilde.
Kullbrennigen og sagene benyttet trevirke fra skogene. På 1600-tallet kom en ny konkurent til skogsressursene, nemlig skogfinnene. De brant mye skog for å dyrke rug.
Andre arbeidsplasser som må nevnes er Lommedalens meieri, Handelsforeningen, Lommedalsbussen, Bærums verk Dørfabrikk, Østerby Trevarefabrikk, AS Bonna-Ski og kraftverket ved Ørretfallet.
I dag er det lite igjen av aktivitetene som er nevnt ovenfor, men vi finner stor næringsvirksomhet konsentrert ved Mølladammen Næringspark. Dessuten har vi dagligvareforretninger, håndverksbedrifter, verksteder og servicebedrifter. Vannverket ved Aurevannsdemningen må også nevnes.
Slektsbånd og samhold
I Lommedalen har det vært sterke slektsbånd mellom gårdene. For eksempel hadde farmoren til Egill Bø (en kjent eggprodusent og forfatter) på Bø gård, søskenbarn på 16 andre gårder.
I dalen kjente også folk hverandre godt. Mange steder var det såkalte "bear-lag", grupper av gårder som ba hverandre til bryllup, barsel og begravelser.
For innflyttere var det viktig å vite at for å kunne kalle seg "lommdøling" måtte 3-4 generasjoner bakover i tid ha bodd i dalen. Alle andre innfødte var "lommedøler".
Det sies at i Lommedalen var det slik at tjenestefolk og husbondfolk arbeidet og spiste side om side, bortsett fra på Øvre Jonsrud.
Sosialt viktig var Kaféer og møtesteder som Handelsforeningen og meieriet. Det har vært flere kaféer i dalen: Magnor turistkafé, Sportskafé og Lommedalen kafé. Videre var Solhaug en viktig møteplass.
Innenfor By gård var det en danseplass inne i skogen som ble kalt Slit-ut.
Foreningsliv står det mere om nedenfor.
Foreningsliv
I mange år har Lommedalen hatt et aktivt foreningsliv. Eksempler er Lommedalen Kvinneforening, Lommedalen Husmorlag, Bærum og Omegns Hesteavlsforening, Lommedalen Skolekorps, Lommelerkene (sangkor), Lommedalen kjøre- og rideklubb, Bærum Golfklubb, Lommedalen Golfklubb og Lommedalen KFUK/KFUM-speidere.
Ungdomslaget Lausprett holdt til på Solhaug
Lommedalens Idrettslag (LIL) ble dannet i 1903 ved sammenslåing av skytterlaget blinken og skilaget Njord. Blinken var et salongskytterlag som ble stiftet i 1885. Det hadde skytterhus på Muserud. Njord ble startet i 1894 og drev skiidrett og annen idrett. Narve Bonna var medlem av LIL. Han imponerte med sin hoppstil, han "lå på tuppa" i større grad enn andre hoppere. Han er best kjent for sin andreplass (etter Tullin Thams) i OL i Chamonix 1924.
Lommedalen Vel ble stiftet 1922 på Solhaug. Vellet skulle «vareta kretsens interesser». Vellet skulle ta seg av saker som kommunen ikke tok seg av raskt nok. De tok inn kontingent fra medlemmene, de kunne ta opp lån, og de kunne søke om støtte fra Kommunen.
I 1922 var noen av de viktigste sakene å få en fast doktor i vestre Bærum, få vei og husbelysning, få bilrute mellom Lommedalen og Sandvika og å få bedre telefonforbindelse med Sandvika. Saker vellet ble engasjert i senere er blant annet postgangen, vedlikehold av veier, planlegging av kapell/kirke, forsamlingslokalet Solhaug, snømåking og søppeltømming.
Postgang og postkontor.
Postgangen gikk lenge bare langs hovedveien, og post til for eksempel Skollerud og Burud ble lagt i åpen kasse på Handelsforeningen. Der kunne alle ta en titt mens de ventet på å bli ekspedert. Senere ble postruten utvidet.
Eget «brevhus» kom først i 1938 i leide lokaler på Lommedalen Kafé med Harriet Lillejordet som idealistisk bestyrer.
Under krigen var postgangen meget stor. Alle bestilte brennevinskvoten sin per post (rekommandert).
Til slutt ble det eget postkontor ved Lillejordet.
Skolen
Den første fastskolen i Lommedalen startet 1866, og den holdt til i to år på Nedre Bjerke.
Før fastskolen kom i gang, var det omgangsskole. Se egen omtale.
Krigen
Under verdenskrigen 1940 – 1945 var mange lommedøler aktive i hjemmestyrkene.
Milorggruppe 13313 hadde Lommedalen og omegn som sitt område, og besto av tre tropper (to tropper i Lommedalen og en på Bærums Verk).
Våpen måtte skaffes, og dette skjedde først og fremst ved at fly fra England slapp konteinere i fallskjermer over utvalgte "slippmyrer" i marka nattestid. Våpnene ble tatt vare på i våpenlagre som lå meget godt skjult. I forbindelse med disse aktivitetene ble mange hytter i marka benyttet. Holmevassbua og L-teinhytta var blant hyttene der motstandsfolk holdt til. I disse hyttene var det også i en periode radiosendere.
I tillegg til Milorg var også folk fra "Pellegruppa" og Kompani Linge aktive i Lommedalsområdet.
Kirken
Lommedalen fikk egen kirke i 1995. Tidligere tilhørte Lommedalen først Tanum og senere Bryn menighet.
En bygd i bygda. Gamle veier
Det har fra gammel tid gått flere ferdselsårer gjennom Lommedalen til Ringerike og videre mot Vestlandet. Den bergenske kongevei, Gamleveien, Bispeveien og Pilegrimsleden er kjente navn. Dette har bidratt til mye kontakt med omverdenen. Det at mange lommedøler jevnlig reiste til byen for å selge og kjøpe varer, samt aktivitetene på Verket, bidro også til slik kontakt. Det har imidlertid vært lite innvandring av folk til Lommedalen, og dermed har den blitt mindre påvirket utenifra enn mange andre områder. Dette har vel også noe med at dalen, rent topografisk, ligger isolert. Lommedalen har ofte blitt kalt «en bygd i bygda» og har på mange måter tatt bedre vare på tradisjoner enn resten av Bærum. Blant annet holdt lommedalsdialekten seg uendret lenge i dalen. Det er ikke så veldig lenge siden de fleste der sa «tøngre», «ræva» og «itte». Karakteristisk for Lommedalsmålet, til forskjell fra målet i østre Bærum, er -e i fortid i svake verb. I Lommedalen het det «han kaste, hente, vente» mens det i østre Bærum heter «han kasta, henta og venta».
Befolkningsvekst i nyere tid
I løpet av 1970- og 1980-tallet var det stor boligutbygging rundt Bærums Verk, og på 2000-tallet kom utbyggingen av Trulsrudfeltet og Bjerkemarka i Lommedalen. Bare den innerste delen av dalen er i dag relativt uberørt. Folketallet i Lommedalen var i 2016 ca. 11 000. Det kom en mengde akademikere til området og «dialekten tok bussen til byen» er det noen som sier.
|
Dette er en kort oppsummering av Bærums Verks historie. Mye av det som er omtalt her, er omtalt mer utførlig i de enkelte beskrivelsene man kommer til ved å klikke på markører på hovedkartet.
Litt om bakgrunnen
Kong Christian IV av Danmark-Norge ønsket å gjøre kongeriket selvforsynt med jern.
I 1603 – 04 ble det funnet jernmalm (jernglans) i Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet, og dette ga grunnlaget for den første jernverksdriften i området.
Se egen omtale av gruvedriften og malmtyper.
I 1610 inngikk kongen en kontrakt med Paul Smelter fra Tyskland, som var kongens bergverksmann, om at han skulle bygge en smeltehytte på Wøyen. Driften startet altså ikke der Bærums Verk ligger nå. Senere ble det også bygd smeltehytte ved Gommerud gård (denne hytten lå antakelig ved Spikerbruksfallet). Det som foregikk i disse smeltehyttene var en enkel form for jernfremstilling, der man ikke fikk flytende jern og ikke kunne støpe gjenstander. Landets første masovn, som skulle være mer effektiv enn de første smeltehyttene, ble bygget på Wøyen i 1622. Denne masovnen fungerte imidlertid dårlig.
Fra 1624 til 1640 ble jernverksdriften overtatt av Jernkompaniet som var et privat jernverkselskap. Det var ikke lengre Kongen som sto for jernverksdriften.
Man hadde først stor tro på jernverksdriften, blant annet var jernbehovert økende på grunn av tredveårskrigen.
Men driften gikk likevel dårlig. Det var en stor flom i 1638 som ødela dammer og bygninger. Dessuten begynte det å bli mindre og dårligere malm å finne i området. Driften ble nedlagt i 1640.
Gabriel Marcelis. Bygget første Masovn der Bærums Verk ligger nå.
Den store nederlandske finansmannen Gabriel Marcelis (Marselis) ble eier av jernverksvirksomheten i 1641, og bygde opp jernverket der Bærums Verk ligger nå. I 1643 lot han bygge en dobbel masovn der. I en masovn kunne man få høy temperatur (1200 grader) og fremstille flytende jern til støping.
Med malm (magnetitt) fra Arendal og Kragerø kunne han også fremstille renere jern. Det ble først laget kanoner kanonkuler, spiker og stangjern, senere blant annet gevær, ovner, maskindeler, beslag, rekkverk og balkonger. Kanonene som ble produsert var ikke av beste kvalitet og kunne sprekke. Børse- og geværsmedene var derimot godt fornøyde med Bærums-jernet.
Bærums Verk laget senere også Løkke bro i Sandvika (1829) og Færder fyr (1857). Se egen omtale av støping.
Stangjern ble laget ved at rujernet fra masovnen ble varmet opp og banket på med en hammer som kaltes stangjernhammer. Ved denne prosessen ble jernet mykere og smibart.
Malmen som tidligere ble hentet lokalt, var ikke så godt egnet for masovnen. Den nye malmen fra Sørlandet kom inn til Sandvika der folk i Malmskrivergården sørget for registrering og kontroll.
Jernverket hadde spesielle privilegier som gikk ut på at det hadde en spesiell bruksrett til å ta ut malm, rett til å importere fremmede varer tollfritt og rett til bruk av ressurser som skog og vann inntil en viss avstand fra Verket.
Marcelis skapte en levende bedrift. Men han var opptatt av fortjeneste, og noen mener han drev rovdrift på mennesker og ressurser. Store deler av skogen ble hogd ut og havnet i masovnen i form av trekull.
Etter 1660 ble trelasthandel en mer innbringende forretning enn jernverksdrift, og dette var en av grunnene til at Marcelis solgte Bærums Verk.
Familien Krefting. Verkets storhetstid
I 1664 kjøpte Johan Krefting, som hadde tyske aner, Bærums Verk.
Johan var kjent for å være en sterk og festglad mann. Det fortelles at han en gang kom til Akershus festning for å sone en dom for noe en slektning hadde gjort. Der ble han spent fast inne i en jernjomfru, en uthulet trestokk med jernpigger inne i hulrommet. Johan klarte å sprenge seg ut av denne, og senere ble ikke slikt utstyr benyttet på festningen.
Hans enke, Anna Krefting, født Felber, overtok jernverket da Johan døde. Hun styrte det fra 1674 til 1701. I hennes tid var det gode tider for verket. Hun lot bygge den første hovedbygningen på Verket. Hun eide også store områder i Bærum, Asker og på Ringerike. Mange av disse gårdene ble gitt som betaling for levert jern.
16 av 23 gårder i Lommedalen har vært eid av Bærums Verk. Gårdene kunne igjen forsyne verket med gårdsprodukter som kom arbeiderne til gode. Det var sjelden de sultet, men fikk ikke alltid så mye penger. Mange av arbeiderne fikk også tilgang til en åkerlapp og beite for kyr. Videre var det fritt å jakte og fiske. Dermed ble de ganske selvforsynte. Alt dette gjorde at nedgangstider ikke fikk så katastrofale følger som de ellers kunne fått.
Familien Krefting interesserte seg sterkt for Tanum kirke. I 1672 utvidet Johan Krefting kirken med et sakresti, mot at han fikk gravsted i kjelleren under sakristiet for seg og sin familie. Enken Anna bekostet blant annet galleriet for at Verkets folk skulle sikres plass i kirken.
I 1701 overtok sønnen til Anna, Hermann Krefting. Da han døde i 1712, overtok hans kone, Anna Krefting født Vogt, også kalt «madammen på Verket». Hun styrte i 54 år fra 1712 til 1766! Dette var den andre enken som het Anna Krefting. I hennes tid ble Bærums Verk regnet for å være det største i landet. Hun møtte imidlertid også en del motgang på grunn av økonomiske nedgangstider, uår i landbruket, uthogging av skogen, brann og krig.
Hun lot bygge ny hovedbygning etter at den første brant ned i 1762.
Etter Anna Kreftings død i 1766 ble det bestemt at lommedalsgårdene skulle selges til brukerne.
I 1716, under "Den store nordiske krig", tok Anna Krefting imot svenskekongen, Karl XII, som ønsket forsyninger til sine soldater. Men Anna skal ha nektet kongen å få nøkkel til provianthuset.
Karl XII sto med sine soldater langt inne i Lommedalen, men ble forledet til å trekke seg tilbake. (Se egen omtale under "Den bergenske kongevei"). Soldatene trengte mat, varme og hester, og tok seg til rette på gårdene i bygda. Bjerke, Kirkeby og Trulsrud ble brent ned av de svenske soldatene.
Anna Krefting sørget for at Tanum kirke i 1712 fikk en prekestol med akantus-utskjæringer og med familiene Krefting og Vogts slektsvåpen.
Da Anna Krefting døde i 1766, solgte arvingene verket til et interesseselskap, som drev det fram til 1773.
Conrad Clausen. Store reformer
I 1773 overtok Conrad Clausen driften. Han var da bare 19 år gammel og hadde et ungdommelig pågangsmot. Han hadde dessuten studert økonomi i utlandet, og var en fremragende ingeniør. Han var preget av opplysningstiden, og mente nye tiltak skulle baseres på kjemiens og fysikkens lover og ikke på overtro.
Han innførte nye driftsformer som gjorde at masovnen kunne brenne hele året og ikke måtte «blåses ned» når det ikke var nok vann i Lomma. Dette gjorde han ved å lage et damsystem som sørget for jevn tilførsel av vann. Han stilte også krav til trekullbrennerne for å få god kvalitet på kullet. Masovnen ble etter hvert betydelig forbedret, og på 1770-tallet var ovnen den beste i landet. Jernproduksjonen ble doblet i løpet av en 8-årsperiode.
Conrad Clausen satset også på stålproduksjon på Kjørbo gård som han eide. Stål var enda sterkere enn stangjernet, og man kunne lage blant annet stålfjærer til klokker. Stålet ble fremstilt ved å varme opp stangjern (som var ganske rent jern) sammen med kull uten lufttilførsel. Da fikk man kullet (karbonet) til å blande seg med jernet og det ble stål (karbonstål).
Conrad Clausen sørget for at mange bygninger ble utbedret og nye ble bygget. Han hadde sans for at det så pent ut på Verket og han plantet alleer. Han laget også en ny og bedre Verksskole.
Av mere spesielle tiltak han sto for kan nevnes utsetting av reinsdyr til jakt og etablering av fiskekum i Sandvika.
Enkelte likte ikke den unge eiers tiltakslyst. Hammersmeden skoftet for eksempel i protest, og ble satt i arrest på Kongsberg. Mange ble imidlertid positive til Clausen når de så resultatene av hans virksomhet.
Conrad Clausen døde bare 31 år gammel.
Det fortelles at Portnerboligene ble laget med kontor og hvilerom for at Conrad Clausen skulle ha et sted han kunne trekke seg tilbake fra sin vakre kones festligheter. Hans kone giftet seg på nytt kort tid etter at Conrad døde.
Conrad Clausens enke giftet seg med Frederik Julius Kaas som ble ny verkseier i 1787.
Peder Anker. Bærums Verk ble en del av Bogstadgodset
Peder Anker, den første norske statsminister, kjøpte Bærums Verk og drev dette fra 1791 til 1824. Verket ble da slått sammen med Bogstadgodset. På den måten fikk man bedre utnyttet ressurser som vannkraft og kullved. Krokskogen var nå kraftig uthugget, og i Nordmarka var det lettere å finne trær til trekullproduksjon.
Bedriften besto nå av masovn og stangjernshammere ved Bærums Verk, Fossum Verk, stangjernshammer ved Hammeren i Maridalen og Hakadals Verk. Peder Anker gjenopptok driften av Sognsvannsgruvene for å få god malmblanding i jernverkene.
Ankerveien ble bygget i perioden 1791 – 1793. Peder Anker sto bak denne og mange viktige veier i Norge.
Det var en alminnelig oppfatning på Bærums Verk at en bedre prinsipal (eier) enn Peder Anker hadde de ikke hatt. Arbeidet ble om mulig hardere og mer krevende enn før, men det ble mer av den engelske tobakken, man drakk søndags-ettermiddagskaffe i alle hus og de fleste hadde minst ett måltid ferskmat i uken.
Wedel Jarlsberg. Baronen på verket måtte slukke masovnen for godt
Da Peder Anker døde i 1824 ble grev Herman Wedel Jarlsberg, Peder Ankers svigersønn, eier av jernverkene. Han var en mektig mann som satt med store eiendommer og var leder av Unionspartiet på Eidsvoll. Ved hans død i 1840 ble driften overtatt av enken, grevinne Karen.
I 1840 ble det sultevinter. Kornet frøs om høsten over store deler av landet og importen var utilstrekkelig. Fra ensomme skogsplasser kom halvdøde folk ned til verket. For siste gang Bærums Verk blandet man mose og bark i brødet.
11 år sendere kom kolerapesten og tok en del liv. På loftet på "Rulla" står fortsatt likkister fra denne perioden.
I 1853 ble Bogstadgodset delt mellom sønnene til Herman Wedel Jarlsberg, og Harald fikk Bærums Verk. Dette var baron Harald Wedel Jarlsberg som styrte Verket frem til 1897, og som fikk bygget den nye hovedbygningen, «Slottet». Han var også ordfører i Bærum kommune seks ganger.
Han eide nå både Nordmarka og de skogseiendommene som tidligere tilhørte Sørkedalsgodset, dessuten Hakkadals Verk. Verdien av dette var antakelig ikke så stor som man ville tro fordi trelastprisene hadde gått mye ned. Det ble sagt at baronen på Bærums Verk bare hadde arvet en sosial posisjon, en ridehest og en stor gjeld.
I Harald Wedel Jarlsbergs tid, nærmere bestemt 22. mai 1874, ble masovnen "blåst ned" for siste gang. En viktig grunn til dette var at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder.
Flere forhold gjorde det vanskeligere for Bærums Verk å klare seg økonomisk utover 1800-tallet. Etter Napoleonskrigen var over og Norge ikke lengre var en del av Danmark, var det ikke så lett å eksportere jern til Danmark. Det ble slutt på tollfrihet på salget. Derimot ble det fritt frem for svenskene å selge sitt jern tollfritt til Norge, og svensk jern kunne konkurrere med det norske.
Etter hvert ble det også mer lønnsomt å lage trelast av skogen enn å lage trekull til jernproduksjon.
Virksomheten ble nå lagt om til jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Det mekaniske verkstedet drev med videre bearbeiding av produkter fra støperiet. Det ble laget alt fra elektriske komfyrer til håndgranater. Dermed fikk en del av arbeiderne nytt arbeid.
En del av de som hadde hatt arbeid knyttet til kullbrenning for Verket, kunne etterhvert får arbeid knyttet til sagbruksvirksomheten.
Deler av Masovnen på Verket ble stående (men fylt igjen) som en del av støperibygningen, og er i dag – til tross for ombygning – bevart som et minne fra jernverkstiden.
Løvenskioldfamilien. Store endringer skjedde på Bærums Verk
Da baron Harald Wedel Jarlsberg døde i 1897, arvet svigersønnen Carl Otto Løvenskiold, Bærums Verk. Bedriften gikk videre i arv fra far til sønn som het Harald og Carl Otto annenhver gang. I dag heter eieren Carl Otto Løvenskiold. Han er født i 1953 og er femte generasjon Løvenskiold på Verket.
Etter en storbrann på øvre del av Verket i 1924 var det bare Gassbygningen som ble stående. Fyrhuset, som i dag er kafe (bakeriet), ble bygget samme år som brannen. Fyrhuset ble brukt til å damptørke materialer.
Det kom nytt moderne støperi med elektrisk smelting i 1957. Dette ga bedre kvalitet på produktene. Støperiet ble nedlagt i 1964, og driften lagt om til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Dette hadde sammenheng med at det ble mindre behov for støpte jernovner etter at elektrisiteten slo gjennom, og at det var kostbar strøm til driften av støperiet.
Dørfabrikken, som ble startet i 1952/1953, vokste jevnt og var Bærums viktigste arbeidsplass, frem til den ble flyttet til Telemark i 1977/1978. Se egen markør i hovedkartet.
Den store boligutbyggingen i området på 1980-tallet gjorde det mulig for ekteparet Løvenskiold å etablere et litt annerledes handelssenter i 1985. I Elvegangen er de fleste husene bygget i nyere tid, og området fikk Byggeskikkprisen i 1988.
I dag (2017) er Bærums Verk (Butikker, verksteder, gallerier, skulpturpark og serveringssteder) en del av virksomheten Løvenskiold-Vækerø.
Løvenskioldene var opptatt av skogforvaltning. Den første Carl Otto Løvenskiold sørget for både å begrense hugsten og dessuten å plante ny skog. Dette var nytt. Han startet opp den første planteskolen omkring 1900 (i området ved Mølladammen).
Mer om 5 generasjoner Løvenskiold på Bærums Verk
Slekten Løvenskiold stammer fra Tyskland. En av forfedrene reiste til Norge omkring 1650. Han ble adlet og tok navnet Løvenskiold.
Carl Otto Løvenskiold (1839-1916), gift med sin kusine Elise Wedel Jarlsberg (datter til baron Harald Wedel Jarlsberg). Han arvet Bærums Verk gjennom sin kone.
Han var utdannet sjøoffiser, men var mer interessert i politikk. Han var Norges statsminister i Stockholm i 1884 og var senere stortingsrepresentant i tre perioder. Han fikk bygget herregården Vækerø i 1881.
Harald Løvenskiold (1868- 1934), gift med Dorothea Christine Blom.
Han ble utdannet forstmann. Mye ble modernisert på Verket i hans tid. Han fikk bygget elektrisitetsverk, og etter det mekaniske verkstedet brant i 1923 fikk han bygget snekkerverksted.
Carl Otto Løvenskiold (1898-1969), gift med Henny Størmer.
Han var også utdannet forstmann. Han flyttet inn på "slottet" i 1928.
Bygningen ble pusset opp og parkanlegget ble satt i stand. Han fikk bygget nytt støperi i 1936 og han fikk bygget "Badet". Han sørget også for å få utgitt Boken "Bærums Verks historie", skrevet av Yngvar Hauge.
Harald Løvenskiold (1926-1994), gift med Ingjerd Andvord.
På begynnelsen av 1960-tallet satte ekteparet "Slottet" i stand, etter at det var nedslitt av mangel på vedlikehold. De bodde på Bjerke ("Diket) før de flyttet inn. Dørfabrikken og Handelsstedet Bærums Verk ble etablert i hans tid.
Carl Otto Løvenskiold (1953-), gift med Lise Ramberg.
Bor nå (2017)
på "Slottet". Deres to sønner heter Harald og Carl Joachim.
Jernverkets betydning
Bærums Verk ble en stor bedrift som fikk stor betydning. Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum i en periode var involvert i, og avhengig av, driften ved Bærums Verk. Til driften trengtes kullbrennere, kullkjørere, malmkjørere, ovnsarbeidere med mer, men jernverket resulterte også i mange andre arbeidsplasser i bygda. I 1865 viser en folketelling at Bærums Verk var det stedet i Bærum der det bodde flest mennesker. 400 mennesker hadde sitt daglige utkomme ved Verket da det ble nedlagt.
Leveforholdene
I omtalen av Verksgata er det tatt med en omtale av hvordan arbeiderfamiliene hadde det da Verket gikk for fullt.
Bærums Verk hadde tidlig en god skole
I 1773 ble det fast skole på Bærums Verk for barna i den nærmeste omegnen. Det var den første faste skole i Bærum. Ellers i Lommedalen var det lenge omgangsskole. Den første skolebygningen lå ved siden av Klokkeboden. Se egen omtale.
Foreningsliv og sosialt miljø
Det var et aktivt foreningsliv på Verket, og de fleste familier var medlemmer i flere foreninger.
I 1849 var den politiske aktivisten Marcus Thrane på besøk hos arbeiderne på Bærums Verk. Resultatet ble en arbeiderforening med godt over 100 medlemmer, men dette ble ingen kamporganisasjon. I protokollen fra 1859 står det "Vår forening har den lykke å kunne berømme våre husbonder. Ingen klager over hårdhet og ubøyelighet fra deres side".
Flere foreninger ble stiftet andre steder i Bærum, men de gikk i oppløsning da lederne for Thranitterbevegelsen ble arrestert i 1851. Etter dette var arbeiderbevegelsen uorganisert frem til ca. 1900, da fagforeninger knyttet til Arbeiderpartiet ble startet i Bærum.
Et sosialt samlingssted på Bærums Verk var Vertshuset. Her stoppet folk som var på gjennomreise til Ringerike, og hit kom lokalbefolkningen.
Frk. Harriet, en av baron Wedel Jarlsbergs ugifte døtre, var meget sosialt interessert og tok initiativ til bygging av "Lokalet" Lokalet" ble bygget ca. 1915. Det har vært forsamlingslokale for Bærums Verk. Her holdt mange foreninger møter, og det ble arrangert basarer, fester, kinoforestillinger m.m.
I 1891 ble Bærums Verk Musikkorps stiftet, initiert av verksherren. Korpset var et viktig kulturtilbud for Verkets arbeidere og deres familier. Korpset er fortsatt aktivt, og er et av landets eldste korps.
1. påskedaksmorgen, så lenge frøknene Wedel Jarlsberg levde, spilte Bærums Verk Musikkorps salmer fra "Frøkenutsikten".
Bærums Verk Idrettsforening ble stiftet 1896 på "Rulla" (se egen markør på hovedkartet) og het da Bærums Verks Sporthforening.
De første årene ble det satset mest på langrenn og hopp. Fotball kom i 1919, men egen stadion, "Petra stadion" ble åpnet først i 1945. Den lå rett nord for Glitredammen, på østsiden av elven der det er mange plantede bjørketrær i dag. Senere kom Gommerudbanen som ble bygget på dugnad etter at godseier Løvenskiold hadde avgitt tomt.
Klubben vokste sterkt etter at boligutbyggingen på Rykking kom. Nå ble basketball populært, og på 1980-tallet tok klubben 5 kongepokaler og 6 seriemesterskap. I Eineåsen kom et flott lysløypeanlegg for langrenn.
Helset IF ble startet i 1983 og fikk stor tilslutning fra den store boligutbyggingen omkring Verket. De har satset mye på fotball, håndball og barneidrett.
Helt fra 1700-tallet har det vært tradisjon å holde St.Hansfest på Verket. Det var maistang, danseorkester, barneleker og fyrverkeri. På Conrad Clausens tid var Christianiasosieteten også med på feiringen. Det ble også i en periode også avfyrt salutt, men dette ble det slutt med etter at en kanon, fylt med krutt og dynamitt, ble sprengt.
Om nyttårsgilde hos prinsipalen (verkseieren) i 1783 fortelles det: "da kom 20 sleder fra byen med fakler og bluss, det var dans og ulvejakt, kanefarter og middag om kvelden der hytteknekter sto for bordet i bergmannsdrakter".
Den store boligutbyggingen
I perioden 1984-1990 ble det bygget ca. 2000 nye boliger med plass til 7000 mennesker. 500 av boligene var i blokker og 150 boligtomter skulle selges til selvbyggere. Halvparten av boligene var i den rimelige prisklassen (husbankfinansiert).
Før utbyggingen bodde det bare ca. 100 mennesker i området, og utbyggingen innebar store forandringer. Det ble lagt stor vekt på at området skulle bli et "levende" område, ikke bare en "soveby". Man bygde på erfaringer fra Rykkinutbyggingen. Det ble ansatt et eget ombud, Kirsten Koht, som blant annet skulle arbeide med å forebygge sosiale problemer.
Det store handelssenteret som ble laget skilte seg fra andre sentre. Det var ikke ett stort hus som inneholdt alle butikker, men en blanding av mange småhus og en litt større bygning, støperibygningen, alle med historiske røtter.
Motsetninger mellom Lommedalen og Bærums Verk?
Mange innflyttere på 1980-tallet og utover ble fortalt, med et smil, at det var et viktig å skille mellom Lommedøler og folk fra Bærums Verk. Professor Gudleiv Bø skriver om dette i en artikkel som heter "Da "det moderne" kom til folk langs Lomma". Bø setter spørsmålstegn ved hvor stort skillet var, men starer med å fortelle at skolebarna på Bærums Verk sa til Lommedalsbarna: "Lommedæl'n høl - no' for seg sjøl", og disse svarte: "Bærums Verk - filler og herk".
Bø peker på mange mulige årsaker til forskjellene, og trekker blant annet frem at Bærums Verk hadde industri, både under jernverkstida og i tiden etter, mens Lommedalen var en jordbruksbygd. Lommedølene var riktignok knyttet til jernverket med kølabrenning og deltidsarbeid, men det var mer heltidsarbeid for de som bodde rundt Verket. Dette førte til at pengehusholdning kom tidligere til Bærums Verk. Det ble også muligheter for å få opplæring i arbeidet og å skifte arbeid. Det ble sosial mobilitet, det var ikke gitt at man fortsatte med samme yrke som sin far. Videre ble Bærums Verk preget av at det kom fagfolk utenifra, også fra andre land, til Jernverket. Bø diskuterer flere årsaker til mulige forskjeller, se referanse til artikkelen nedenfor.
Kilder:
Christensen, Trygve. (1988). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag.
Christensen, Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå. Eget forlag.
Bærums Verk, i går, i dag, i morgen. Bærums Verk IF.
Bakken, Thor Chr. (red). (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget Elisabeth Høvås. En historie om Bærums Jernverk.
Marthinsen, Liv og Harald Winge. (1983). Askers og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget.
Myhre, Jan Eivind. (1982). Askers og Bærums historie. Bærum 1840 –1980. Universitetsforlaget.
Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen – en bygd i bygda. Kulturutvalget i Bærum.
Koht, Halvdan. (1924). Bærum. En bygds historie 1. Utsendt fra Kommunehuset.
Koht, Halvdan. (1924). Bærum. En bygds historie 2. Utsendt fra Kommunehuset.
Trulsrud, Halstein og A. Morgan Olsen. Foredraget "På kryss og tvers i Lommedalen" . Holdt på Lommedalen og Bærums Verk seniorsenter 2008.
Kjell Kirkeby (1972). Lommedalen Vel 1922 - 1972. Utgitt av styret for Lommedalen Vel.
Haug, Randi Harriet. (1971). Fra leilending til selveier i Bærum. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 13.
Olsen, John H. (2005). Lomma var Vestre Bærums første kraftkilde. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 45.
Bø, Gudleiv. (2014). Da "det moderne" kom til folk langs Lomma. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 54.
A. Morgan Olsen. Foredrag holdt på Lommedalen Seniorsenter. 2017.
Hauge, Yngvar (1953). Bærum Verks historie. H. Aschehoug & Co, (W. Nygaard). Oslo.
Opplevelser langs Lomma. Folder laget av Bærum Elveforum og Bærum kommune 2017. Hovedforfatter: Odd Tore Saugerud.
Christensen, Jan (redaktør). (1996). Idrettsglede gjennom 100 år. Bærums Verk Idrettsforening.
Jacobsen Jacob. (1992). Paul Smelter og Bærums Verk. Vest for byen. 7. Asker og Bærum
Kirkeby, Kjell. (1972). Lommedalen Vel 1922 – 1972. Utgitt av styret for Lommedalen Vel.
historielags skrifter.
Kirste, Arnstein (redaktør). (2002). Vest for byen 9. Asker og Bærum historielag.
Artikkel av John H. Olsen: En farende bakersvend ved Bærums jernverk i 1860-årene.
Nilsen, Karl (redaktør). (1986). Vest for byen 6. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Martin Trulsrud om Trekullbrenning i gammel og ny tid.
Artikkel av Thor Anker: Av jernets annaler
Haugum, Ole. (1936). Jordbunnsforholdene i Bærum. Norges Landbrukshøyskole.
Dons, Johannes A. Hvor lå Jerngrubene?
http://industrimuseum.no/bedrifter/baerumsverk
http://www.baerumsverk.no
https://bvhif.klubb.nif.no/
https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Arbeiderbevegelsen_i_B%C3%A6rum
http://www.bvmk.no/historikk.php
http://lovenskiold.no/
|
