Støperibygningene

22. mai 1874, ble masovnen "blåst ned" for siste gang.
Bærums Jernverk fortsatte som jernstøperi og mekanisk verksted frem til 1964. Nå ble det benyttet utenlandsk jern og skrapjern.

Støpingen foregikk fra gammelt av ved at man først skar ut plater i tre med mønsteret man ønsket. Dette var det egne "bilthuggere" som gjorde. Disse treplatene ble så presset ned i fin sand, slik at det ble et avtrykk i sanden. Til slutt ledet man flytene jern over sanden. Slik kunne man støpe plater med ulike mønstre og så sette disse sammen til for eksempel ovner.
Tidligere sto det et høyt "sandtårn" på siden av støperibygningen ut mot Lommedalsveien, der man lagret sand til støpingen. Man kan se rester av dette i dag. Inne i tårnet er det nå (2017) vareheis.
Sanden man brukte var meget fin og blandet med noe leire og rust. Det var viktig at sanden ble hard nok når treformene ble presset ned i den. Jernet som kom flytende måtte ikke rive med seg noe av sanden.

Jernet mann fikk fra masovnen kaltes rujern (nå sier vi råjern). Noe ble brukt direkte til støping av ferdige produkter som ovner osv., men det kunne også behandles videre med en hammer (stangjernshammer) slik at man fikk smibart (formbart) jern.

På Ovnsmuseet på Bærums Verk, rett nord for den gamle støperibygningen, kan man se antikke støpejernsovner og andre støpjerngjenstander som ble laget på Bærums Verk.

I 1936 ble den gamle støperibygningen nybygd, utvidet og modernisert (til venstre på øverste bilde). I den forbindelse rev man også toppen av den gamle masovene, og den nederste gjenstående delen ble fylt med stein og skrot. En av de tidligere forvaltere brente da også en del gamle modeller til ovnsplater mm.

Det kom nytt støperi (til høyre på øverste bilde) med elektrisk smelting i 1957. Dette ga bedre kvalitet på produktene. Maskindeler var nå et viktig produkt. Støperiet ble nedlagt i 1964, og driften lagt om til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Dette hadde sammenheng med at det ble mindre behov for støpte jernovner etter at elektrisiteten slo gjennom, og at det var kostbar strøm til driften av støperiet.

Dørfabrikken Harald Løvenskiold startet i 1952/1953, benyttet elvis støperibygningen både til produksjon og lager. Fabrikken vokste jevnt. Den var Bærums viktigste arbeidsplass frem til den ble flyttet til Telemark i 1977/1978. Se egen omtale.

Fra 1985 har det vært handelssenter i Støperibygningen på Bærums Verk. Innerst i lokalet til Verket Interiør står det igjen murvegger som hørte til den gamle jernhytten omkring masovnen.

Kilde:
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek.
Tore Sandem. Løvenskiold-vækerø
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
John H. Olsen. Tidligere funksjonær ved støperiet ved Bærums Verk

 

Støperibygningene (den eldste til venstre og den yngste til høyre) 2017. helt til høyre ser vi rester av sandtårnet (det hvite tårnet med logo) der det ble lagret sand til støpeformene. Tårnet var opprinnelig vesentlig høyere . Foto: Knut Erik Skarning
Ovn støpt på Verket 1918.
Kilde: Bærum bibliotek
Se også Detaljkart (før og nå) og Gamle oversiktsbilder
Inngangen til Ovnsmuseet, rett nord for den gamle støperibygningen 2017.
Foto: Knut Erik Skarning
Løkke bro i Sandvika som ble støpt ved Bærums Verk i 1829. Bildet er tatt i 1883.
Kilde: Bærum bibliotek
En jernplate til en ovn ble støpt ved at man førtst trykket en utskåret treplate ned i sand, slik at det ble et avtrykk (ovenfor). Så ledet man flytende jern over sandformen. Den ferdige jernplaten sees tli venstre.
Bildet er fra Næs Jernverk ved Tvedestrand.
Foto: Knut Erik Skarning