Kullmilene

Det var kullmiler overalt i skogene rundt Lommedalen i den tiden masovnen på Bærums Verk var i drift. Bærums Verk fikk i hovedsak kull fra kullmiler på Krokskogen, men noe kom lagveisfra, fra Lier og Tyrifjordområdet. Etter hvert ble skogen mer eller mindre snauhugd, og verkseier Conrad Clausen fikk istand avtale med Peder Anker på Bogstad om levering av kull. Før 1860 gikk mye mer tømmer til kullbrenning enn til sagene.

I milene brant man trestokker på en slik måte at man fikk kull, trekull.
Malmen man la inn i masovnen var en sammensetning av jern og oksygen. Når man blandet malmen med brennede trekull, tok kullet til seg oksygen fra malmen, og man fikk igjen rent jern.
Når masovnen gikk for fullt, skal det ha kommet så mye som 20-30 lass med trekull til Verket hver time!

Der kullmilene lå, ser vi i dag små flate sletter, kølabonner, der man kan grave litt og finne kullrester. På kart over Lommedalen, særlig på de gamle økonomiske kartene, finner man en mengde navn som slutter på "bonn". Alle kjenner Tobonn innerst i dalen (to kølabonner ved siden av hverandre). I dette området lå det 6 bonner innenfor et område på 500x500 m.
Langs skiløypa fra Burud parkering til Vensåsseter må det ha vært god "kølaskau". Der ligger bonnene også tett: Sagbonn, Bikkjemyrsbonn, Asbjørnbonn, Vestengbonn og Hansinebonn (se detaljkart). Milene fikk ofte navn etter kølabrenneren selv, etter hjelpegutten eller hun som bar vann til mila. Hansinebånn har navn etter ei tjenestejente som på vei fra Vensåsseter til Haugen fødte et barn der mila lå. Litt nord for Tyttebærhaugen (det står skilt ved veien) ligger en bonn som heter Kjærlighetsbonn. Yngvar Hauge skriver i Bærum Verks historie at navnet ble slik "fordi en Don Juan av en kullbrenner i mange år hadde tilhold der inne. Han var en så lystig og løsaktig gesell at han dessårsak ble navnekjent over alle skoger. På Verket het det at han hadde ei kjerring hjemme og ei på mila".

Det var en stor kunst å bygge og brenne ei mile (se bildene ovenfor). Trærne ble ofte hogget tidlig på sommeren, tørket og kjørt til mila utpå høsten. Stokkene skulle være en arms tykkelse. Man kunne bruke alle slags tresorter. Mila ble tent på i januar. Tidspunktene for hugging og tenning kunne variere en del.
Martin Trulsrud fra Lommedalen bygde milene slik: Først måtte man finne et egnet flatt område, gjerne litt sandholdig, der man skrapte bort joda. Man måtte være sikker på at det var vann i nærheten. Så ble trestokker satt opp i en kjegle. diameteren nederst kunne være 10 m. En kraftig stokk i midte het "kongen". Ytterst ble det lagt et 10 cm tykt lag med granbar og så et lag med jord. Tykkelsen på jordlaget var avgjørende for hvor lang tid det tok å brenne mila og for kvaliteten av kullet. Små åpninger i sidene skulle sørge for trekk. Men det måtte ikke komme for mye luft til, da ville stokkene brenne helt opp uten å bli til trekull! I toppen var det en åpning, og gjennom den tente man på mila. Man lagde et stort bål oppå mila, og lot dette brenne til det ble masse glør. Glørne ble så rakt ned i åpningen.
Etter 2 - 3 uker (tiden kunne variere en del) var veden i mila forkullet. Da slo de på vann, tok ut kullet og kjørte dette til Verket.
Det var en vanskelig jobb å passe mila slik at den ikke slukket, men samtidig ikke begynte å brenne for raskt slik at hele mila brant opp. Man måtte ha vann tilgjengelig som man kunne helle på underveis. Det var gjerne en kvinne de kalte "vassmærr" som hadde jobben med vannbæring. Det hendte man måtte smelte snø for å få nok vann.
Ved å regulere tykkelsen av jordlaget kunne de sørge for at mila brant like raskt på alle sidene. Under vedlikholdsarbeidet måtte man av og til gå oppå mila med fare for å falle nedi.

Noen oppholdt seg hele tiden ved mila for å passe den. De lagde seg primitive hytter de dekket med torv. De lagde gulv av granbar og jord og bygde en enkel peis.

Arbeidsregnskapet så slik ut:
4 dager ble brukt til å reise mila. 6 mann var i arbeid med 4 hester.
2 dager ble brukt til å legge på granbar og jord.
Brenningen tok 2-3 uker. Noen måtte hele tiden være til stede.
Riving av mila tok 2 dager, og da var 4 mann i arbeid.
Til slutt var det kjøring av kull til Verket.

Ei mile som er beskrevet ovenfor ble bygget av 10-11 storfavner ved og ga 7-800 tønner kull.

Alle bøndene i nærheten av Verket hadde plikt til å brenne kull. Dette var sikre arbeidsplasser og en viktig inntektskilde. I 1779 ble det levert 15 000 lass trekull til Verket fra 220 bønder. Utgifter til trekull var en av de største kostnadene ved jernproduksjonen.

Yngvar Hauge skriver i Bærum Verks historie: "Kullbrennerne var allment kjent for å være et løst og omflakkende folk; de holdt til i barhytter og jordgammer inne på skogen, levde med førkjer, sloss med finner og skoggangsfolk (folk som var dømt til å oppholde seg på skogen), og tok gjerne det de tregte der de fant det". Dette var vel et rykte, alle var neppe slik.

Markørene ved Hansinebånn, Bikkjemyrsbonn og Kjærlighetsbonn skal representere alle kølabonnene i dalen, det er ikke egne markører på alle bonnene.

Oversikt over kullmilene i leveringsområdene til Bærums Verk, Hakadals Verk, Fossum Jernverk, Stangjernshammeren og Dikemark Verk finnes på:
http://vibrog.github.io/kullmiler/

Trekullbrenningen foregikk for det meste inne på skogen. Men på gården Trulsrud kom det noe senere en trekullmile i stål der man kunne brenne ved til kull med mer kontrollert lufttilførsel. Det var Martin Trulsrud (1881 - 1970) som tok patent på mila. Det ble produsert ca. 300 slike ved Strømmen verksted. Stålmila ble solgt til blant annet Ringnes bryggeri som benyttet kull i generatorer som ble brukt på lastebilene under siste krig. I nærheten av Nedre Trulsrud gård ligger en veistubb som heter "Stålmila". Se detaljkart.

Kilder:
Bærums Verk kalenderen 1991. Lions Club Bærums Verk.
Christensen, Trygve. (1988). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag.
Larsen, Jan Martin. (1994). Kølabrenning, viktig næringsvei i 250 år. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 34.
Olsen, John H. (2006), Lommedalen, mangfoldets bygd. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 46.
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
Halstein Trulsrud (Øvre Trulsrud).
Christensen. Trygve. (1955). Ankerveien - Greveveien – Krokskogveien. J.W. Cappelens Forlag A.S.
Nilsen, Karl (redaktør). (1986). Vest for byen 6. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Martin Trulsrud om Trekullbrenning i gammel og ny tid.


 

Nedenfor står en generell omtale av kullbrenningen som foregikk i forbindelse med jernutvinningen på Verket. De øverste bildene viser ulike stadier ved reising og brenning av kullmiler. Kilde: Bærum bibliotek

Hansinebånn, Bikkjemyrsbonn og Kjærlighetsbonn står med uthevet skrift i billedtekster og hovedteksten lengre ned der de er omtalt nærmere.

 

Se også Detaljkart
Hansinebonn rett syd for Vensåsseter. Her kan man grave litt med en pinne i bakken og se den svarte jorda som inneholder mye kullrester. Bildet er fra 2017. Foto: Knut Erik Skarning
Vi er her på veien fra Burud parkeringsplass til Haugen. Bildet viser krysset der veien tar inn mot Burudvann til høyre (se detaljkart). Hvis man går inn kjerreveien til venstre i bildet ca. 15 m ligger Bikkjemyrsbonn rett til høyre. Skrap litt i bakken her og se den svarte jorda. Bildet er fra 2017. Foto: Knut Erik Skarning