Masovnen

Om masovnen
Navnet masovn kommer av planeten Mars som har samme symbol som grunnstoffet jern.

Den store nederlandske finansmannen Gabriel Marcelis (Marselis) ble eier av jernverksvirksomheten i Bærum i 1641 og flyttet jernverket fra Wøyen gård til der Bærums Verk nå ligger. I 1643 lot han bygge en dobbel masovn der. Med malm fra Arendal og Kragerø kunne han fremstille renere jern, og det ble først laget kanoner kanonkuler, spiker og stangjern (stenger av smibart jern). Senere ble det laget blant annet geværer, ovner, maskindeler, beslag, rekkverk og balkonger. Kanonene som ble produsert var ikke av beste kvalitet og kunne sprekke. Børse- og geværsmedene var derimot godt fornøyde med Bærums-jernet.
Bærums Verk laget også Løkke bro i Sandvika (1829), det 43 m høye Færder fyr (1857), og jernplater til det første norsbygde jernskip.

Malmen, som før ble hentet lokalt, var ikke så godt egnet for masovnen. Den nye malmen fra Sørlandet kom inn til Sandvika, der folk i Malmskrivergården sørget for registrering og kontroll.
Se egen omtale av gruvedrift og malmtyper.

Bærums Verk ble en stor bedrift. Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum i en periode var involvert i driften ved Bærums Verk. Det trengtes kullbrennere, kullkjørere, malmkjørere, ovnsarbeidere osv. I 1865 viser en folketelling at Bærums Verk var det tettstedet i Bærum der det bodde flest mennesker.

En masovn bestod av et stort kammer der jernmalm og trekull ble lagt lagvis. Når trekullet brant, tok kullet til seg oksygen fra jernoksidet (en sammensetning av jern og oksygen) i malmen, og man fikk mer eller mindre rent jern (råjern, tidligere kalt rujern).

Det flytende råjernet ble tappet fra bunnen av ovnen. Det kunne så fylles i støpeformer som var laget av sand på gulvet foran ovnen. Se egen omtale av støperibygningene.

Veggene i ovnene var bygget opp av ulike typer spesialstein. Nederst pumpet blåsebelger inn luft som fikk opp temperaturen i ovnen. Temperaturen kunne bli ca. 1200 grader. Fossen ga kraft til blåsebelgene, derfor måtte en masovn ligge ved en foss. Fossekraft var også nødvendig for å drive stangjernshammere som bearbeidet jernet (råjernet) videre til smibart jern. Se Stangjernshammeren.

I den første tiden måtte masovnen stanses tre måneder hver sommer, både fordi vanntilførselen var begrenset, og fordi ovnen måtte repareres og ombygges noe. Det var greit for verksarbeiderne som da kunne gjøre arbeid på sine små gårdsbruk. Senere klarte man å holde masovnen gående sammenhengende opptil tre år. Dette betydde selvfølgelig mye for lønnsomheten til Verket.
Når masovnen skulle fyres opp på nytt var det en stor høytidelighet. Bønner skulle bes og brennevin skulle drikkes.
Ovnen ble etter hvert betydelig forbedret, og på 1770-tallet, under Conrad Clausen, var ovnen på Bærums Verk regnet for å være den beste i landet.

Før malmen ble lagt i masovnen ble den røstet. Det vil si at den ble varmet opp ved hjelp av brennende kull og ved, men ikke så mye at malmen smeltet. Røstingen sørget for at malmen ble mer porøs og bedre egnet for masovnsprosessen. Dessuten ble blant annet svovelholdige gasser og andre forurensninger delvis fjernet ved røstingen.

Nedenfor masovnen lå et valseverk som laget jernplater som igjen kunne bli til sagblader. Sagblader ble et svært viktig produkt da antall sager stadig økte.

På søn- og helligdager ble det holdt bønn i masovnsbygningen. Masovnen måtte gå kontinuerlig, og her var det alltid godt og varmt.

I Wedel Jarlsbergs tid, nærmere bestemt 22. mai 1874, ble masovnen "blåst ned" (slukket) for siste gang. Det var flere grunner til dette, blandt annet at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder. Mer om andre grunner til nedleggelsen under Lommedalen og Bærums Verks historie.

Bærums Jernverk fortsatte som jernstøperi og mekanisk verksted frem til 1964. Nå ble det benyttet utenlandsk jern og skrapjern.

Etter hvert kom det også trevarefabrikk og dørfabrikk. Dørfabrikken Harald Løvenskiold hadde startet i 1952/1953, vokste jevnt. Den var Bærums viktigste arbeidsplass frem til den ble flyttet til Telemark i 1977/1978. (Se egen omtale).

Fra 1985 har det vært handelssenter på Bærums Verk.
Rett ovenfor den gamle støperibygningen holder Ovnsmuseet på Bærums Verk til. Her kan man se antikke støpejernsovner og andre støpjerngjenstander som ble laget på Bærums Verk.

Det finnes rester av masovnen inne i den hvite "Masovnsbygningen". Masovnen ble delvis revet og fylt igjen. Noe er bevart (se nedrste bilde). Hytten på toppen er borte. Se skilt med kart inne i senteret.

Mer om jernfremstilling og videre bearbeiding
Som nevnt ble jernmalm og trekull lagt lagvis i masovnen. Når trekullet brant tok kullet (karbonet) til seg oksygen fra jernoksidet (en sammensetning av jern og oksygen) i malmen, og man fikk mer eller mindre rent jern (råjern, tidligere kalt rujern).
Først reagerer karbonet med oksygen og danner karbonmonoksid: Litt forenklet skjer dette slik: 2C + O2 → 2CO. Så reagerer karbonmonoksid med jernmalmen (her jernglans):
Fe2O3 + 3CO → 2Fe + 3CO2.

Råjernet inneholdt en del karbon som gjorde det sprøtt, samt andre forurensninger. Sammensetningen kunne variere mye. Jo høyere temperaturen var i masovnen, dess mer karbon inneholdt råjernet.

For å få seigere, smibart jern måtte man varme råjernet opp og banke på det med en hammer (stangjernshammer). Prosessen ble kalt fersking. Da reagerte oksygenet i lufta med en del av karbonet og dannet karbondioksid (gass). Slik ble karboninnholdet redusert. Man ble også kvitt en del slaggrester og luftblærer. Jernet man nå fikk ble ofte formet som stenger, og ble kalt stangjern. Dette var en viktig salgsartikkel. Smijern skal ha mindre en 0,5% karbon.

Stangjernet kunne bearbeides videre til stål, som har et høyere karboninnhold. Conrad Clausen (verkseier 1773-1787) satset på stålproduksjon på Kjørbo gård som han eide. Stål var enda sterkere enn stangjernet, og man kunne lage blant annet stålfjærer til klokker. Stålet ble fremstilt ved å varme opp stangjern (som var ganske rent jern) sammen med kull uten lufttilførsel. Da fikk man kullet (karbonet) til å blande seg med jernet og det ble stål (karbonstål). Stål skal ha mer enn 2% karbon.

Kilder:
Bærums Verks historie (Desember 2016).
Bærums Verk, Guide over gamle bygninger. (Bærum Kommune. Kommunalavdelingen for undervisning).
Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek.
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag.
Bakken, Thor Chr. (red). (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget.
lokalhistoriewiki.no
Tore Sandem. Løvenskiold-vækerø
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
Store norske leksikon

 

Masovnen. Tegning/kobberstikk fra 1788. Kilde: Bærum bibliotek

Masovnbygningen 2017. Rester av den opprinnelige masovnen, befinner seg inne i denne bygningen. Bygningen vi ser er bygget senere og her foregikk blant annet bearbeiding av ovnene som ble støpt i støperiet som var i drift etter masovnen ble nedlagt. Foto: Knut Erik Skarning
Slik kunne det se ut når trekull blir båret frem for å fylles i masovnen. Maleri av C.A. Lorentzen. Kilde: Bærum bibliotek.
Bilde av en plakat inne i bygningen. Her kan vi se hvor masovnen lå.
Se også Detaljkart (før og nå) og Gamle oversiktsbilder
Masovnen 1814. I forgrunnen ser vi St.Hansfeiring.
Kilde: Bærum bibliotek.
Dette er det vi kan se av masovnen i dag (2017). Det skal være den øverste delen, kransen, som så slik ut. Foto: Knut Erik Skarning