Brannstasjonen 2017. Sett fra syd. Foto: Knut Erik Skarning

Brannstasjonen ble bygget ca. 1750 i Anna Kreftings tid. I 1767 kom en ny brannvernforordning som ga regler for ildsteder, feiing av skorsteiner og oppbevaring av brennbare og andre farlige stoffer. Forordningen fortalte også hvilke plikter folk hadde ved brann, for noe eget brannvesen fantes ikke. Ved brann kimte Klokkebodens store klokke. Brannstasjonen inneholdt brannslanger, håndsprøyter, lærspann og økser.
Det fantes også en egen brannvogn som ble trukket av hester. Den hadde hånddrevet vannpumpe. Siden det ikke var plass til brannvognene inne i stasjonen, måtte de sage to hull i nordveggen og tre sjekene (dragene) på vognen ut gjennom disse, derav kassene på veggen. Brannstasjonen fungerte frem til 1920-årene.

Brannstasjonen opplevde to storbranner: I mars 1762 tok det fyr i et kullhus, og hovedbygningen, provianthus, stall og fjøs brant ned. I juli 1923 brant det mekaniske verkstedet på vestsiden av elven og alle husene omkring, unntatt gassbygningen, ned.
Før denne brannstasjonen ble bygget var det en stor brann i 1732 da masovnen og de nærmeste husene rundt ble ødelagt. Brannen ble forsøkt slukket med vannbøtter, sprøyter, våte segl og rå huder, men det hjalp lite. Denne brannen medvirket til store økonomiske problemer for verket.

Etter brannene søkte verkseierne om støtte fra Kongen og om å få redusert "tiende" (skatt til kirken), men ikke alle ønsker ble etterkommet. Etter brannen i 1762 fikk Anna Krefting slippe "tiende" i 6 år.

Brannstasjonen er flyttet. Den lå tidligere litt lengre nord.
En ny brannstasjon ble senere bygget lengre syd. Se egen omtale.

Kilder:
Bærums Verk, Guide over gamle bygninger. (Bærum Kommune. Kommunalavdelingen for undervisning).
Bærum bibliotek (Januar 2017).
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.


Brannstasjonen og branner ved Verket
Brannstasjonens bakside 2017. Legg merke til de to boksene på veggen.
Foto: Knut Erik Skarning
Se også Detaljkart (før og nå)