Tilbake til startsiden
Sandvik Gjestgiveri 1960. Sett fra syd. Bakenfor til høyre ser vi Villa Bergli.
Kilde: Bærum bibliotek
Kart over vestre del av rundturen.

Rundtur i Eineåsen

Slik så den eldste fabrikkbygningen ut tidlig på 1900-tallet. Kilde: Bærum bibliotek
Kartene med postnumre og beskrivelsene bygger på boken Hope, Svein Olav. (2015). Vårt Rykkinn. Berger og Rykkinn Vel. Kartene og beskrivelsene er noe redigert for å få samsvar med det man møter i terrenget i dag (2020). Det står flere steder andre postnumre på informasjonsplakatene enn det som er oppgitt i boken. Årsaken er at Bærum Turlag har laget en egen rundtur med noen av de samme postene. Alle bildene som ikke står på informasjonsplakatene, er tatt av Knut Erik Skarning 2017 - 2020..
Kart over østre del av rundturen. Turen er den sorte tykke streken. Den røde tynne streken er lysløypa.
Post 2
Litt lengre opp til venstre for stien ser man en steil fjellside med en tydelig grenseflate mellom de to lavabergartene; basalt B1 og rombeporfyr RP1. Det er sjelden å se så klare grenser mellom disse bergartene som her.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Post 1
Rundturen
starter på parkeringsplassen ved tennisbanen Se kart her. Den følger veien mot Gullhaug ca. 300 meter. Her tar vi til venstre i den frodige granskogen og følger den blåmerkete stien. Vi kommer snart til den første posten der vi får se de eldste bergartene i området.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Rombeporfyr. Dette er størknet lava med lysegrå båtformete eller rombeformete krystaller. "Båtene" størknet før den mørke massen de lå i. "Båtenes" retning viser hvilken vei lavaen beveget seg. Bergarten ble dannet for omkring 250 millioner år siden.
Basalt. Denne bergarten er dannet av lava som rant utover og størknet før rombeporfyren.
Post 3
Vi i fortsetter stien opp ura og tar en liten avstikker til høyre til en hvitmalt betongstøtte på en topp. Forsiktig går vi ned noen berghyller på østsiden, hvor vi finner noen groper i fjelloverflaten, den største ca. 40 centimeter i tverrsnitt.
Sagnet sier at dette er merker etter hovene til Kong Hellige Olavs hest. Kongen var på vei hjem til Ringerike, og da han kom ridende over Kolsås, ble han forfulgt av en fiende. Olav sporet hesten, som i ett sprang satte over dalen og tok nedslag der vi nå står.
Arkeologer som registrerte stedet i 1960 bedømte dette til å være jettegryter, men da skulle hullene ha finslipte bunner og sider. Det har de ikke. Gropene er derimot gassfylte hulrom i rombeporfyrlavaen RP1, nær lavaens underside.
Det sies at folk ofret mynter i det største hullet som ble kalt St. Olavskilden. Gropene var ofte vannfylte.
Post 1
Post 2
Post 3
Utsikt fra St. Olaven mot nordøst, mot Toppenhaug 2017
St. Olaven 2017. Noen av gropene er gjengrodd med mose.
Post 4
Post 20
Post 18
Post x
Post 14
Post y
Post z
Post 13
Post 11
Post 12
Post 13
Post x
Post 14
Post y
Post 10

Post 4
Vi går tilbake til den blåmerkete stien og følger den mot nordvest til vi kommer til BVIFs lysløype. Stien krysser lysløypa og vi følger stien til nordkanten av Gruvemyra hvor den krysser en liten bekk. Dette er rett før stien kommer ut på lysløypa igjen. Ved bekken tar vi til høyre og følger bekken noen timetere. I hellingen ned mot nord ligger gruven, på kartet kalt Gruben. Det er en ca. 15 meter lang skjæring som går skrått ned i fjellet mot syd og som er ca. seks meter på det dypeste.

Dette er den første gruven vi møter på rundturen. I 1603 1604 ble det funnet jernmalm med jernglans ved Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet. Dette ga grunnlag for den første jernverksdriften i området. Malmen man fant, var egnet til bruk i de første primitive smeltehyttene. Senere hentet man jernmalm med magnetitt fra områder ved Arendal og Kragerø. Denne malmen brukte man i de nye masovnene som etter hvert ble bygget. Man vet ikke nøyaktig hvor alle de lokale gruvene lå. I nærheten av Solfjellstua (som brant ned i 1981) i fjellet ovenfor Rykkinn, er det flere skjerp.

Skjerp er steder man undersøkte mulighetene for å finne god malm, gruver er mer permanente malmuttak. Hvilken betegnelse som er den riktige i hvert tilfelle, kan være vanskelig å avgjøre.

Gruven vi står ved nå, har trolig også vært i drift noe seinere, omkring år 1800. Det var på Peder Ankers tid for å sikre Bærums Verk malm i tillegg til den han på den tiden fikk sendt fra Arendal.

Mer om jernmalm
Man kunne finne to typer jernmalm i fjellet. Det var jernglans (Fe2O3) og magnetitt (Fe3O4).

Som nevnt ble det funnet jernmalm med jernglans ved Kirkerudåsen og Eineåsen/Gommerudfjellet. Man kan se sølvglinsende flak med diameter 2-3 mm. Skraper man på flakene med kniv, blir det en rød strek.
Når jernglansen ble oppvarmet med trekull, gikk den først over til en porøs form for magnetitt som var lett å smelte videre for å få ut jernet. Jernglans ble derfor brukt i de første smeltehyttene hvor man ikke klarte å opparbeide høy temperatur.
Senere begynte man å hente malm fra Arendal og Kragerø. Denne malmen inneholdt magnetitt. Men dette var en type magnetitt som ikke smeltet så lett. Den krevde mer oppvarming for å smelte, noe man fikk til i masovnene (i masovnene kunne temperaturen bli ca. 1200 grader). Man fikk da et renere, men noe sprøere jern som resultat.

Både jernglans og magnetitt består av jern som er bundet til oksygen. Når man blander slik malm med glødende trekull, vil kullet (karbonet) ta til seg oksygen fra jernet, og vi får tilbake rent jern, Fe, og karbondioksid, CO2.

Først reagerer karbonet med oksygen og danner karbonmonoksid: 2C + O2 → 2CO.

Så reagerer karbonmonoksid med jernmalmen: Fe2O3 + 3CO → 2Fe + 3CO2.

 

Skjerp ved Gruvemyra (Stormyra). Bildet er tatt i 2017.
Man kan se at steinene i skjerpet er rødbrune. Dette skyldes jernmineraler.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.

Vi fortsetter den blåmerkete stien. Etter få meter krysser vi lysløypa igjen, og følger stien videre ca. 300 meter til vi på nytt kommer til lysløypa enda en gang. Vi følger lysløypa til venstre ca. 20 meter til en skogbevokst myr. Her kan vi ta en snarvei og følge lysløypa i vestlig retning til hårnålsvingen på veien til Solfjellstua, men vi følger nå en sti langs myrkanten i dalsøkket mot syd frem til Junteåsen med fin utsikt mot Oslofjorden. Junten er det lokale navnet på jotnen eller jutulen. Gammel overtro sier at her bodde Gommerudtrollet.
Junteåsen 2020. Utsikten mot Oslofjorden har begynt å gro igjen.
Post 20
Vi går videre ned en svært dårlig og bratt sti som kalles Kjerkestien (Juntestien) Nokså langt nede er det i den østre fjellveggen et hull inn til en ca. seks meter lang, eggformet hule. Dette var et gassfylt hulrom i rombeporfyrlava og ikke en gruve eller skjerp.
Post 10
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.

Post 18
Vi fortsetter nedover den bratte stien til vi kommer ned på et flatere område. Her på flata ca. 210 moh. lå det tidligere store mengder sand og grus som nå er tatt vekk. Dette var en del av Akertrinnets avsetninger, fra slutten av siste istid for ca. 10 000 år siden. Her i nærheten av Kjerkestien lå Juntekjerka. Det var en høy, spiss stein og en noe lavere inntil som så ut som en kirke. Det fortelles at i gamle dager når folk gikk forbi var de lavmælte og viste respekt for den.
I anleggsperioden med uttak av grus og stein her i 1972/1973, ble den antakelig sprengt i filler på grunn av uvitenhet.

Junten hadde også sin egen prekestol. Den står her fortsatt og ruver i terrenget litt lenger vest oppunder Junteåsen. Det var ikke plass til den inne i kirken. Følger vi stien under åsen mot vest går vi forbi en gammel hvilebenk. Ovenfor denne, under åsen, står Prekestolen som er skjult av noen høye trær.

I hele åssiden østover er det hull, de fleste er opprinnelige gassfylte hulrom i rombeporfyrlava. Noen er også forvitret grense mellom rombeporfyrlava RP1 og basaltlava B1.

Post x
Noen ti-metre videre kommer vi til et stidele. Til høyre kommer vi til Gutteåsens høyeste punkt, ca. 300 meter over havet. Her tar vi stien ned til venstre på nedsiden av den gamle vannkummen til Fram og fortsetter videre til høyre på samme høydeplatå forbi grunnmuren til et par gamle hytter. Vi går videre på oversiden av et grått, tidligere gult, hus øverst i lia. Dette var tidligere en hytte tilhørende en av eierne av Jordan fabrikker, derfor hytta kalt Jordanhytta. Stien her følger omtrent den maritime grensen, og kommer til slutt inn på den blåmerkete gangveien fra Busoppveien til Solfjellstua.
Vi følger denne gangveien oppover til vi kommer til en skarp veisving mot høyre. Går vi en sti noen timetere i østlig retning fra veisvingen, vil vi se flere utgravninger fra dagbrudd i flere av bergsprekkene her. Dette kan være fra de første og eldste skjerpene her fra siste halvdel av 1500-tallet.
Skjerp ved Post x. Bildet er tatt i 2017
Post 14
Vi går tilbake og fortsetter veien til Solfjellstua et lite stykke oppover. Ved foten av fjellet på venstre side ligger Busopphola som er den største gruven. Her går en inn i en hule, en stor sprekk som dels er naturlig utformet og dels av mennesker, kanskje ved bruk av fyrsetting. Her kan man gå mer enn 30 meter innover. At det er jernglans her, kan en se når sola skinner, Jernmalmen ses som en loddrett sone inne i hulen og i blokker som er rast ned i hulen. Går en inni hulen må det vises stor forsiktighet. Løse steinblokker kan falle ned fra taket.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Busophola 2017.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Post z
Vi fortsetter oppover veien til Solfjellstua og kommer til Hårnålsvingen. Her kan vi ta en avstikker til en gammel kølabonn-plass. Følg lysløypa, som ligger ett øst for Hårnålsvingen, ca. 150 meter nedover mot nordøst og ta en sti til venstre ned en bakke og over en bekk.
Post y.
Vi går tilbake og følger veien oppover mot Solfjelstua. Vi passerer først en hytte på høyre side. Etter et kort stykke tar det av en sti til høyre, og vi går et lite stykke innover denne. Her finner vi tipphauger og en utsprengt, ganske dyp grøft i nord - sydretning, kanskje 100 meter lang. Et sted går det sti over grøfta på en liten «bro» hvor selve malmgangen er synlig. Dette området er det verd å bruke litt tid på.
Skjerp ved post y. Bildet er tatt i 2017.
Post 10
Vi går tilbake på veien til Solfjellstua. Ca. 10 meter lengre vest tar det av en sti til høyre. Vi følger den i nordlig retning ca. 400 meter. Etter å ha passert en liten grøft, har vi på venstre side en gammel kølabonn. Her var det rikelig tilgang på vann til slukking i tilfelle mila tok fyr.
Post 11
Vi går samme sti tilbake til stien til Solfjellstua. På toppen passerer vi først på venstre side et åpent fjellplatå med vid utsikt. Platået blir i dag brukt som rampe for hangliderhoppere. Vi går videre og etter ca. 200 meter kommer vi til et nytt utsiktspunkt der Solfjellstua sto. Den brant ned i 1981. Vi følger stien videre ned bakken og i dumpa tar vi en merket sti til venstre. I åssiden nedenfor ligger Enli naturreservat. Stien fortsetter i vestlig retning, og vi kommer nå inn i Isi naturreservat. Vi kommer etter hvert til skilt som viser hvor Post 11 og Post 12 ligger. Post 11 er en liten, antakelig gammel gruve som så vidt går «under dagen».
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Skjerpet ved Post 11 2020.
Post 12, Isi Grube
Vi går tilbake til skiltet som viser hvor post 12 ligger. Vi går vel 100 meter nedover en blåmerket sti i sydlig retning og finner er stor gruve. Den er ca. 25 meter lang og 1,5 meter bred og ca. 10 meter dyp. Den er delvis skjult av vegetasjonen. Her kan vi finne overgrodde tippmasser med blant annet nokså porøs jernglans som ble brukt i renneherderen. Helt sikkert er det ikke, men det er mest trolig at vi her er i «Det Nye Jernberget» som ble drevet i 20-30 år i første halvdel av 1600-tallet. 1 1979 ble det satt opp et kraftig gjerde rundt, men det er nå dessverre borte.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Slik ser den store kløften ut ovenfra i 2020.
Post 13.
Nå er det enklest å følge det gamle veifaret, en blåmerket sti, nedover til Busopveien. Stien går nederst over i en gammel hestevei
.
Fotografi av informasjonsplakaten på stedet.
Den gamle hesteveien som er omtalt på plakaten 2020.
Vi kan nå fortsette stien nedover til Busopveien og følge denne østover mot Rykkinn og Gommerud. Dermed er rundturen avsluttet.
Kilder:
Hope, Svein Olav. (2015). Vårt Rykkinn. Berger og Rykkinn Vel.
Natur og Kulturminner i Bærumsmarka. Utgitt 1991 – 1996 av Bærumsmarkas venner i samarbeid med Skiforeningen.
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag.
Plakat ved skjerp
Opplevelser langs Lomma. Folder laget av Bærum Elveforum og Bærum kommune 2017 Hovedforfatter: Odd Tore Saugerud
Dons, Johannes A.: Hvor lå jerngrubene?
Dons, Johannes A. (1996). Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser. Cappelen Damm AS
Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co.
http://geo.ngu.no/kart/mineralressurser/
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag.